…og Kruspersille gjør seg mentalt klart for å reise fra bygda til den store byen om to dager. Om to dager må jeg ha pakket de mest nødvendige tingene man trenger for å bo i Oslo i ett års tid. Skjønner ikke helt hvor sommeren har blitt av. Tok jeg ikke nettopp ferie…? Men jeg mimrer og ferien kan oppsummeres slik:
Den første ukene av ferien begynte jeg å jobbe blant støvsugere, langkoster og gamle mennesker. Så hadde jeg også noen dager på Statoil hvor jeg solgte pølser og irriterte meg over spesielle kunder. Jeg og søstern vurderte i lange tider om vi skulle kjøre til Tana på Skiippagurrafestivalen første helga i juli, men vi fant ut at det ble litt langt, i og med at vi kun hadde fri i helga. Så ble det da ennå en uke til med jobbing før vi tok oss en heidundrende hjemmefest med brennvinn og swingdansing blant mammas potteplanter og pyntegjenstander. Det gikk heldigvis bra, og min mor kunne ikke finne en eneste ølkork under sofaen, i blomsterpotta eller på plenen. (Tro meg, hun prøvde!)
Innimellom alt dette fikk vi fjelldilla. Vi dro rett så det var på diverse fjelltopper for å samle poeng i turlaget i nærområdet. Plutselig skjedde det noe, og nå kan jeg ikke huske sist jeg tok på meg mine svette joggesko og slet meg oppover bakkene.
Midt i juli tok vi oss en roadtrip til Kåfjord på RidduRiddu. Festivalrapporten finner du her. Med støvler, regnklær, brennvin og godt humør kan man jo ikke si noe annet enn at vi storkoste oss. Sånn bortsett fra når vi skulle kjøre hjem. Det var litt mindre koselig, og aldri har 27 mil vært så jævlig laaaange mil.
Tiden etter denne begivenheten var rolig. Uken etter fikk vi dilla på kortspill, og vi gjorde ikke annet hver kveld en uke i strekk enn å spille kort og krangle. Amerikaner. På proft nivå, i hvertfall så proft nivå man kan få her på Kruspersilles gård. Proft spill med krangling, kjefting og surmuling, som fort gikk over til latter når man oppdaget at man greide alle stikkene man meldte. Men etterhvert ble vi lei dette og glemte hele kortstokken, og jeg tror ikke det er noen som reiser seg og jubler hvis jeg spør om de vil spille amerikaner.
Det luktet etterhvert Márkomeannu, og med store deler av bygda satt i sving ble det en kjempeflott festival. En festival som ennå sitter ferskt i minnet, og som ikke vil glemmes. En festival i nydelig solskinn og en gradestokk langt over tjue grader. En festival med masse glade mennesker som danset til musikken som runget over hele Gallogiedde. En flott helg!
…selv om festivalen førte til at jeg sov store deler av søndagen, og ikke fikk pakket til ferieturen på mandag. Så den pakkingen gikk i ett hattefokk mens søstern sto ved siden av og ropte: «tshup,tshup,tshup!» Vi kjørte avgårde til Finland, med hell i været og uhell i andre ting. Finland med sin sydenlook tok meg med storm, selv om jeg ble noe skuffet over prisene på polet.
Så nå sitter jeg her, 4 dager etter at vi kom hjem fra Finland, og lurer på hvor i pokkern ferien ble av? Denne siste helga brukte jeg på fyll og fanteri, og nå leser vi mandag 10.august på kalenderen, og jeg kjenner hvor lite lyst jeg har til å begynne å gjøre ting igjen. Seriøse ting,altså. Som å sitte på en skolebenk å høre på traurige forelesere som babler om kjedelige ting….
Den var den sommeren. Sommeren 2009 med nye minner. Fine, gode minner, og kanskje andre minner man helst ikke vil huske så veldig godt. Fine sommeren! Gleder meg allerede til neste!
Márkomeannu: Sommerens fineste minne
Kruspersille 